den svensk-norske union
Den svensk-norske union, se Norge (historie 1814-1905) og Sverige (historie 1809-1905).
Den svensk-norske union, se Norge (historie 1814-1905) og Sverige (historie 1809-1905).
svensk-norske union en realitet, dog med udstrakt norsk selvstyre. Tiden under Karl 14. Johan var politisk set præget af konservatisme med front mod de liberale, men økonomisk og socialt var det en forandringstid. I landbruget fandt omfattende udskiftninger sted
svensk socialpolitik. Udenrigspolitisk var Hedin en skarp kritiker af Sveriges orientering mod Tyskland, og han ønskede, at Sverige skulle støtte Polen i 1863 og Danmark i 1864. Endvidere gik han ind for bevarelse af den svensk-norske union med hensyntagen
i statsomvæltningen i 1809, sad i regeringen 1809-12 og medvirkede ved tilblivelsen af Den Svensk-norske Union 1814. Som statholder i Norge 1827-29 afstedkom hans forbud mod fejring af 17. maj i 1829 voldsomme uroligheder i Kristiania (Oslo).
norsk jurist og politiker. Gram var 1889-1891, 1893 og igen 1895-1898 statsminister, dvs. norsk regeringsrepræsentant i Stockholm, i en periode med stærke spændinger i Den Svensk-norske Union. Der var forskellige toldpolitiske interesser at forfægte, ligesom Norge forlangte
svensk-norske union. Gunnar Knudsen var som republikaner modstander af valget af prins Carl af Danmark til Norges konge (Haakon 7.) i 1905 og tog derfor sin afsked i oktober samme år. Som toneangivende kritiker af Michelsens konservative kurs medvirkede
norsk konge efter opløsningen af den svensk-norske union. For at få bekræftet sin stilling forlangte han en folkeafstemning om monarkiet, som resulterede i et stort ja-flertal. Herefter blev han enstemmigt valgt af Stortinget og holdt den 25.11.1905 sit
norsk regeringsrepræsentant i Stockholm. Løvland spillede her en vigtig rolle ved opløsningen af den svensk-norske union og deltog i de forhandlinger, der førte til Karlstadkonventionerne. Som udenrigsminister 1905-1908 organiserede han en norsk udenrigstjeneste; 1907-1908 var han tillige
svensk-norske unions opløsning, indgået i september 1905 efter forhandlinger i Karlstad i Sverige. Konventionerne, der blev stadfæstet af Stortinget og Riksdagen i oktober samme år, foreskrev afgørelse af uoverensstemmelser ved voldgift, nedlæggelse af grænsefæstninger samt regler for transittrafik, for
svensk-norske union om Norges ret til eget konsulatsvæsen, der blev den umiddelbare anledning til unionsbruddet i 1905. Stortinget vedtog i 1891 at oprette et norsk konsulatsvæsen, men kong Oscar 2 nægtede at sanktionere beslutningen. Det førte til en alvorlig